Oppsummering og nedsummering

Oppsummering og nedsubtrahering

Jeg skjønner at man ikke nødvendigvis vet så mye om hva vi egentlig gjør her i Kenya ved å lese bloggen min. Dette, og det at det nå går mot juleferie og at dette fort blir det siste blogginnlegget mitt på en god stund, gjør at jeg tenker en oppsummering kan være greit. Hva har jeg vært med på de siste månedene?

Men jeg vil først begynne med en nedsummering. Hva har jeg egentlig drevet med de siste månedene?

Vi er i et seks måneders utvekslingsprogram mellom Focus Kenya, som er søsterorganisasjonen til Laget i Norge, og Laget. Utvekslingsopplegget er todelt. Første halvdel er diakonalt arbeid, andre halvdel studentarbeid – mer tradisjonelt lagsarbeid.

De siste to månedene har vi «jobbet» i Mathare i en kirke som heter Mathare Worship Centre. Denne kirken har en barneskole, en helseklinikk, et dagsenter/barnehage (for barn under skolealder), en ungdomsorganisasjon (Lepta) som blant annet arrangerer konserter, en systue og et microfinansopplegg. Vi har for det aller meste vært hjelpelærere i skolen, men vi har også hjulpet til litt i dagsenteret. Dette er detet jeg kaller diakonalt arbeid.

En typisk uke har sett slik ut:

Mandag: Møter klokka 0930 i Mathare, «jobber» her til 1500

Tirsdag: Som mandag

Onsdag: Staff Devotion. Vi er på Focus Centre, der vi bor, og er med på stabens møte. Her er det lovsang, bønn og bibelstudie. Etter det er vi bare rundt og snakker med folk og koser oss.

Torsdag: Som mandag

Fredag: Studiedag. Vi er hjemme og leser og skriver oppgave. Vi har et lite pensum (ca 1200 sider), vi må lever en oppgave om kultur på 3000 ord og vi må skrive tre (ensides) bokrapporter fra pensum.

Lørdag: Vi er fri til å gjøre det vi vil. Noen ganger har vi dratt i Mathare på barneklubb/lørdagsskole, andre ganger har vi utnyttet dagen til å gjøre noe gøy vi hadde spesielt lyst til.

Søndag: Kirke fra klokken 10 til kanskje 13 eller 14.

Når vi er lærere har vi for det meste vært sammen med en annen lærer i klassen (derav hjelpelærer). Da leser vi enten opp spørsmål fra en oppgavesamling, skriver opp setninger på tavla som elevene skal kopiere, eller vi sitter stille blant elevene og følger med. Hvis vi derimot får en klasse for oss selv kan vi være litt mer kreative. Da kan vi finne på leker, lære de om Norge, ha «spør en nordmann» eller lære de pensum på en måte vi er mer komfortable med. Mellom timene er vi med elevene, snakker med dem, leker med dem, lærer dem sanger eller lærer swahili av dem. Vi har også lært opp lærerne en del i data. Da er det snakk om grunnleggende ferdigheter, som å bruke word og excel.

I dagsenteret handler det bare om å være til stede, tulle med barna, gi de oppmerksomhet og vise kjærlighet. Dette kan være vanskelig til tider når barna har høyere vannføring enn glomma i våronna (for ikke å nevne det som værre er), og bleie... Hadde de bare hatt en bleie... Men de er jo søte da.

Så det er i grove trekk hvordan hverdagen har vært de siste månedene.

Så til oppsummeringen. Vi har vært med på masse de to siste månedene. Vi har:

-Tatt matatu nesten hver eneste dag (utrolig at ørene fortsatt henger fast)

-Slaktet høne med Njenga, vakten på Focus Centre

-Gått oss vill i Nairobis gater

-Besøkt Helge og resten av TEFT

-Vært på etiopisk restaurant (nydelig. Og injera er glutenfritt!!)

-Fisket frosk i bekken

-Spilt volleyvball med Focus-staben, i mørket (en frustrerende opplevelse)

-Hatt besøk av Åsmund og Lasse

-Besøkt Sanctuary of Hope noen ganger, barnehjemmet til Pastor Karahu (stifteren av MWC) som oser av kvalitet

-Pusset opp dagsenteret

-Lekt med Shalom, den ekstremt utadvente gutten som bor her i Focus Centre

-Vært på Java og Dormanns, vestlige kafeer med god kaffe

-Laget og spist kake

-Sittet stille seksogenhalv time (!) i strekk i kirka

-Vært på safariwalk (noe som kan beskrives som skuffende. Vi betalte 14 ganger prisen for kenyanere for å gå rundt i en liten dyrepark, med noen få, ensomme, ulykkelige dyr.)

-Matet aper med peanøtter

-Nesten drept en katt (fordi den vekket oss hver eneste natt en stund). Den er borte nå, heldigvis.

-Arrangert grøtfest flere ganger

-Vært på bruktmarked (vi bare gav opp. Kjipt å være hvit i Kenya)

-Vært i Meru og besøk Pastor Karahus barndomshjem

-Sittet alt for mange timer på pc pga. blogg, oppgave, skype, oppgave, blogg... 

Det minner meg om noe. Jeg gidder ikke skriver mer.

God jul!

Edens Hage

I dag kom vi hjem fra en fantastisk helg i Meru, nærmere bestemt Weru, enda nærmere bestemt hjemme hos pastor Karahu.

På et småbruk i en liten landsby ved foten av Mt Kenya (med litt godvilje), blandt eviggrønne elvedaler fulle av bugnende frukttrær, vokste Pastor Karahu opp. Her livnærte familien seg på mais, bønner, guava, mango, papaya, bananer, kaffe, kanskje noen kyr og høner, og hva som ellers måtte finne på å gro på den passelig lille eindommen deres. Men Pastor ble pastor, og flyttet til Nairobi (Hvor han startet Mathare Worship Centre), og bodde lenge i byens lite sjarmerende forurensede luft. For tre år siden dro den vel 60 år gamle pastoren til hjemlige trakter for å starte en ny kirke, noe som førte til at han kom «hjem» mye oftere.

I helgen var vi så heldige å bli invitert til denne lille Edens Hage. Fra lørdag til i dag (tirsdag) fikk vi nyte den klare, støvfrie luften, den vakre naturen, de saftige fruktene, den rolige hverdagen og ikke minst den gode teen i Weru (Stedet huser en stor tefabrikk, og med den digre teplantasjer). Vi fikk servert all mat, vi fikk gå tur (!) i området, vi fikk være med å hjelpe med gårdsarbeidet på småbruket, samt plante noen trær rundt kirka, noen av oss fikk stå opp klokka seks for å melke ku, vi fikk se den afrikanske stjernehimmelen, vi fikk se Mt Kenya (til slutt) og vi fikk slappe av med en god bok i hånda og en kopp chai (te) på bordet. 

Denne helgen fikk jeg virkelig følelsen av å oppleve Kenya, eller kanskje Afrika, på ordentlig. Å gå på røde stier under avokadotrær, cashewnøtttrær og alle mulige slags deilige frukttrær, langs elver og forbi fosser, opp dalsider fulle av teplanter for å se en fantastisk utsikt over endeløse frodige åskammer, og ned igjen på andre siden, å hilse på smilende barn og deres besteforeldre, å bare puste inn den afrikanske luften, gjestfriheten, bekymringsløsheten... Det skapte en indre ro, en glede, en følelse av at her kan en virkelig leve det enkle liv, uten stress og bekymringer (og kanskje uten ansvar, uten kontakt med resten av verden). Det førte i hvert fall til slutt til uttalelsen: «Hit skal jeg flytte når jeg blir pensjonist.» Jeg kan nå virkelig forstå hvordan et «afrikansk» syn på tid, på fremmede, på på hele livet generelt, kan oppstå. Jeg kjente nesten det kom naturlig for meg etter bare en helg i dette lille paradis.

Anbefales.

Her er noen bilder fra helgen

Så frodig var det der. Hvis du ser nøye etter ser du noen damer i teplantasjen på motsatt side.

En av fossene

Reagen venter på de treige mzunguene langs elva Mara

Team Kenya (og Reagen)

Ola hjelper gammel dame med vedbæring

Denne benken (?) lagde vi. Ganske flinke

Ola kutter kufór med artig maskin. Man stapper inn til høyre også kappes grasset automatisk opp i passelige biter hvis man spinner hjulet. Finnes sånne i Norge?

Her er vi på tur med noen av landsbyens unger

Elisabeth melker ku

Charlie P kaster jord

(F.v.) Christine, Litcho, Ragnhild og Elisabeth samarbeider om å bære jord.

Reagen slapper av

Jord på henda - æsj

Skorpion (opp ned)

Også har jeg noen bilder fra de foregående ukene, for de spesielt interesserte.

Vi skulle pusse opp dagsenteret i Matahre. Det begynte med å kjøpe fliser til gulvet. Gulvet hadde tidligere vært et jordgulv med et plastikk gulvbelegg på, som ikke var så stas når det regnet.

Her frakter vi flisene. Og vi får sitte på lasteplanet! Glede

Mellom slagene (dagene) lager Ola mye rart. I dette tilfellet: chips

Vi graver og står i. Her blir den første flisen lagt på plass av Titus

Noen dager er det oversvømmelse pga regn.

Så begynte vi å male. Her er Elisabeth i full mundur (eller noe)

Så fikk vi besøk av Åsmund og Lasse. Stas!

Åsmund i dagsenteret med et (litt skeptisk) barn på fanget

Vi fikk sitte på lasteplanet IGJEN!

Her er resultatene fra malingen (kanskje ikke helt vellykket denne her)

Barn og natur

Tidenes kuleste Jesus

Slapp av, det går fint

Det er en stund siden jeg har skrevet noe nå, og jeg regner med at du, som en del av min uendelig store leserskare, har bekymret deg grønn og blå og sikkert kommet opp med tusen forklaringer på mitt fravær. Jeg vil bare beklage alle timene du har brukt på å oppdatere bloggen min gang på gang, for likevel å oppdage at jeg ikke har skrevet noe nytt innlegg. I min store raushet skriver jeg derfor dette innlegget for å roe nervene dine og fortelle at jeg lever. Det er andre grunner til at jeg ikke har skrevet.
Nei, jeg har ikke blitt påkjørt av en matatu eller vært innblandet i en matatuulykke (selv om det har vært nære på).
Nei, jeg har ikke stukket av, hverken fordi jeg er lei av at jentene roter så sykt eller fordi Ola alltid klager på at jeg er sein, eller fordi min indre trang til å søke skaperverkets (fint for naturens) talløse undere endelig har overvunnet min avhengighet av menneskelig selskap eller behov for komfort (men en vakker dag...)
Nei, jeg har ikke boikottet alt som heter moderne informasjonsteknologi fordi min overbevisning om at den bringer oss lenger vekk fra den virkelige verden og menneskene som bor i den enn den bringer oss nærmere hverandre endelig har overgått min avhengighet av teknologien (men det er ikke så lenge før, men det var nærmere før)
Nei, jeg har ikke, i min ignoranse for swahili og min forlegenhet for å vise det, for ikke å snakke om redselen for å fornærme vedkommende ved å takke nei, spist en stor mengde chapati (pannekaker) og havnet i en to uker lang konstant diaré som har skylt tarmene mine bedre enn en høytrykkspyler kunne gjort (men jeg innrømmer at det hadde vært morsomt om det var tilfelle)
Nei, jeg har ikke funnet ut at mitt kall er å selge alt jeg eier, kle meg i kjortel og sandaler, la håret mitt gro, la skjegget vokse (de tre skjeggene jeg tross alt har), reise til den mest avsidesliggende grend (hvis de har grender i Kenya) jeg kan finne i Kenya og proklamere (hva enn det kan bety) at Jesus er frelseren (selv om han er det).
Nei, jeg har ennå ikke kommet over et mattestykke som ikke var mulig å løse (og derfor gitt opp. Alt.)
Nei, jeg har ikke latt lengselen etter hvite, snødekte fjell og solen som speiler seg i fjorden en formiddag i Gloppen, en urørt flanke med puddersnø som bare skriker etter å bli pløyd opp i grasiøse buer av et par med ski, en stjerneklar vinterkveld med kaffen i hånda, sjokoladen i lomma og 15 gode venner i munter samtale sittende tett i tett rundt bålet (uff...), en blå ekstra-dag da beina aldri får nok og fjellskia bare sklir og sklir og sklir, nesten som om de gikk av seg selv, eller tanken på den første snøen som møter en en november morgen i det en går ut av huset, den treffer deg på nesetippen, og en kald følelse sprer seg utover fra nesa, for så å gå over til en varm og deilig følelse som ender opp i brystet med et lite hopp, og gir frysninger i hele kroppen (dette er selvpining), nei, jeg har ikke latt lengselen etter noe av dette vinne over følelsen av at dette jeg holder på med nå er noe av det største jeg har gjort i mitt liv. (Nå kan du puste)

Nei, jeg er her fortsatt.

Men jeg har brukt de siste to og en halv uke på å skrive oppgave, "pusse opp" i dagsenteret i Mathare og ha besøk av Lasse og Åsmund. Hvis du er interessert i å vite mer om hva og hvordan så har sikkert de andre i teamet skrevet noe om det. Jeg skriver for det meste om hva vi ikke gjør.

Bilder kommer i neste innlegg (som forhåpentligvis er snart)(Ikke bilder av hva vi ikke har gjort).

Regn

I det siste har vært regntid av typen "kortregn" i Kenya. Det betyr at det regner litt nesten hver dag. Noen dager er det bare en liten yr som går over i løpet av få minutter, andre dager lange og tunge skurer, som på en god julidag på sørlandet. En kveld satt vi inne på Focussenteret da det begynte å regne. Det hamret ned som aldri før, og det tok ikke lang tid før vi måtte ut å kjenne.

«For et regnvær!» Vi må rope for å høre hverandre.

«Gå og hent kameraet!»

«Dette er gøy!»

Og vi smiler og ler og løper rundt i regnet.

Samtidig i Mathare, og i alle de andre slummene i Nairobi, sitter små familier trengt sammen i den ene senga i det lille huset sitt i slummen. Det dundrer i blikktaket, og gjørma renner inn. Noen steder samler den seg opp i dammer. (Vi hørte blant annet om en som fikk gjørme til knes inne i huset sitt.)

Og så slutter det å regne, men alt er kaos. Rydde opp søpla som flyter i gatene, og vaske gjørma fra veggene i huset? Kanskje, men det er jo ikke vits. Det blir jo sikkert flom i morgen også.

Som du forstår: når det regner blir slummene gjørmehull. De fleste slummene er bygd i daler eller skråninger, der ingen andre vil bygge hus. Kombinasjonen av dal, elendig (eller ikkeeksisterende) dreneringsystem og regn er ikke alltid heldig.

Regn er ikke like gøy lenger.

Regn

For de som kjenner Helge: Jeg møtte han på fredag! (fv. Ragnhild, Birgitte, Helge, Åsmund, Camilla) 

Det er jo fantastiske nyheter! De behandler alle kroniske lidelser! (Inkludert cøliaki?) Hvorfor har ikke dette nådd verdensnyhetene ennå?

Utekos om kvelden

Ragnhild var en tur i Las Vegas

Shalom, vår kjære nabo og mafiaboss.

(Det kan hende du har reagert på min tilsynelatende inkompetanse når det gjelder å plukke ut relevante bilder til både dette og de foregående innleggene. Jeg vil bare ha det på det rene at hvert bilde er unikt, og at de alle sammen forteller en helt spesiell historie, som på ingen måte trenger å ha noe med teksten å gjøre, men at de som oftest faktisk er veldig relevante og utdypende, satt i sammenheng med den foregående teksten, bare man tenker nøye etter, analyserer og tolker, noe som kanskje krever en dyp forståelse av symbolikk og en enorm kognitiv evne, men sammenhengen er der like mye, selv om du er ute av stand til å se den.)

Bilder fra Sanctuary of Hope

Vi tok med oss kameraet denne uka, så nå får du se noen bilder fra barnehjemmet vi var på.

Her er Eva og Stacey, to lykkelige jenter.

Her ser du en del av ungene danse til en av de mange sangene de kunne

Elisabeth hjelper Eva å vaske sko.

Jeg vasker sko.

Vi var så heldige å bli invitert på bursdagen til Eva.

Og hun fikk verdens største kakestykke.

To

Dagene begynner å gå veldig fort. Jeg kan ikke tro at vi alt har vært her en helt måned. Og noe sier meg at dagene ikke kommer til å gå seinere framover heller. Plutselig sitter vi på flyet hjem igjen. Det gjelder altså å nyte hver eneste dag!

Livet her fortsetter som tidligere, med noen unnatak. To episoder verdt å nevne er gudstjenesten på søndag og barnehjemmet vi besøkte i dag.

Pastor Karahu, han som stiftet MWC, har stiftet fem andre kirker. Og ved økonomisk hjelp fra søsterkirken i USA har han og familien også startet opp to barnehjem, Sanctuary of Hope 1 og 2. Jeg og Ola besøkte dem i dag.

Vi blir hentet av dattera til pastor. Hun kjører oss inn i et stille, grønt og vakkert strøk. Her er alle husene omkranset av høye murer med piggtråd på. Vi kjører gjennom en port og inn i en gård ved et stort, flott hvitt hus (synd jeg ikke har kameraet med). Det første vi møter er elleve veloppdragne barn, fra seks til tolv år, sittende rundt leksebordet. For en herlig gjeng! Vi blir fort kjent med dem og vi får være med å hjelpe dem med leksene og leke med dem etterpå. Så blir vi invitert på lunsj inne i det store, reine og vestlige (?) huset. Dette er litt av en kontrast mot forholdene ungene er født i, nemlig Mathare.

Så kjører vi videre til Sanctuary of Hope 2. Vi har med oss de elleve, og det blir stor ståhei når vi kommer inn gjennom porten med hiacen. Her er samme forholdene, med tolv unger av litt yngre årganger, men huset er mye større.

Vel hjemme igjen er vi enige i at dette er et skikkelig opplegg. Litt av poenget med at de bor bare elleve og tolv er at de skal få vokse opp i en «familie», ikke i et barnehjem. Og dette er nettopp hva vi opplevde at det var: En stor familie. Disse ungene er virkelig heldige, hvis en sammenligner med hvilke liv de kunne hatt, om de ikke hadde blitt sett av pastor Karahus familie.

På søndag var vi så heldige å bli invitert på odrinering av Anthony, en av de Charlie P bor med.

Tidlig søndag morgen står vi opp for å, i typisk kenyansk stil, møte i god tid til gudstjenesten starter. Vi møter altså opp halv ti.

Og så begynner det.

Klokka blir elleve. Det har gått halvannen time, vi nordmenn er altså modne for å gå.

Klokka blir tolv.

Klokka blir ett. Lusnjtid. Sulten begynner å melde seg.

Klokka blir to. Endelig er gudstjenesten ferdig!

Men bare bli sittende. Nå begynner ordineringssermonien.

Klokka blir tre.

Klokka blir fire, og selve odrineringen er ferdig, men ikke hele sermonien. Vi oppdager at pastor Steve (sønnen til pastor Karahu) er på vei ut, og vi klarer å lure oss ut og inn i bilen hans. Vi er reddet!

Uten å være sikker regner vi med at sermonien fortsatte til halv fem. Minst.

Vi var mildt sagt slitne.

Holde hviledagen hellig du liksom.

Ragnhild med barna i dagsenteret

Ola, Headteacher Benjamin og meg

Tre uker av gårde

Da har vi vært i Kenya i tre uker. Her er tre inntrykk som er verdt å nevne fra disse ukene.

Det første som må nevnes er religiøsiteten. Kenya er ikke et sekularisert land som Norge. Dette merkes over alt. På alle bussene og matatuene (minibussene) står det skrevet, med store bokstaver, et eller annet religiøst. Det kan være alt fra bibelvers til utsagn som "It's not my will, it's Gods will" (Et utsagn som kan forklare hvorfor matatuer tror de i praksis er hevet over alt som heter moral). Du trenger ikke høre lenge på radio før det kommer gospelmusikk, og det er kirker over alt. Og kirkene er STORE (dvs mange medlemmer). Og høylytte.

I et kjempetelt som fungerer som kirkehus, stappfullt av
folk en søndag formiddag.

En hvilken som helst gudstjeneste i Kenya er en ganske annen opplevelse enn det man opplever i den norske kirke. Dansing og klapping til lovsang er obligatorisk. Deretter kommer den inderlige, lengtende lovsangen, med lukkede øyne, avbrutt av bønnestunder hvor en gjerne skal rope sine bønner og sin lovprisning så høyt en kan. Bønnen bygger seg opp mot et klimaks, gjerne ispedd litt tungetale (eller er det swahili?), før det tar seg ned igjen, og går over til en ny fase inderlig lovsang. Så kommer talen. I Kenya er det beste komplimentet en kan gi en tale "POWERFULL" Det sier sitt. Og konklusjonen skal gjerne ha en ekstra konklusjon. Eller fire. (Dette er vel å merke karikaturen av en kenyansk gudstjeneste. Alle er ikke sånn.) Men det er herlig. Og jeg tror vi har mye å lære av kenyanernes måte å tilbe på. Akkurat som de har mye å lære av oss. Det er kult å erfare ulike måter å møte Gud på.

En kø

Trafikken er også verdt å nevne. Trafikkregler er i Nairobi er bare noe folk har hørt om. Ingen forventer at en følger reglene. Dette er så innprentet i tankegangen at et fartsgrenseskilt ikke sjeldent er etterfulgt av et "slow down" skilt. Og fartsdumper finnes over alt. Også på motorveien. I Nairobi kan en 15 minutters tur ta tre timer. Det er kork hver eneste dag. Heldigvis har det bedret seg en del etter at de har begynt på den nye tolvfeltsveien, men man kan fortsatt havne i "jam" (et ikke upassende begrep om den røra som oppstår når 10000 kenyanere er like ivrige etter å kjøre forbi bilen foran seg, selv om køen står like bom stille der foran) når en minst venter det. Men det hele topper seg når det regner. Da kan du like sikkert som at sola står opp om morgenen vite at det blir kø. Hvorfor? Vi spurte.
"I don't know. Nobody knows. But we do know that when there is rain, there is jam."
Jaja. Det er jo ikke verre.

Noe annet som må nevnes er den kenyanske (afrikanske?) gjestfriheten. Det er vanskelig å bli stående alene hvis man er i en forsamling, selv om en ikke kjenner noen. En etter en vil kenyanere komme bort, hilse på deg, spør hvordan du har det, spør hvor du kommer fra, hvor lenge du har vært her, hvor lenge du skal bli, og det viktigste av alt: hvordan du liker Kenya.Og det er alltid like hyggelig. Det får en til å føle seg velkommen.

Ellers har vi møtt noen aper

Vi har feiret bursdagen til Nams med improvisert snickerskake

Vi har hilst på hyene 

Vi har spist "Mt. Kenya". Dvs. et berg med mat. Og mamma: Det er vanlig bordskikk i Kenya å forsyne seg kun en gang, og det er høflig å ta MASSE :)

Teacher Elisabeth

Vi har nå kommet i gang med arbeidet vårt i Mathare Worship Centre. Dette er hovedsaklig en skole, og vi er derfor hovedsaklig lærere. Men vi skal også hjelpe til i dagsenteret, der folk kan ha de minste ungene sine når de er på jobb, i kjøkkenet og i en ungdomsorganisasjon som heter LEPTA, litt etter hva vi har lyst til.
Vi merket fort store forskjeller i både skolesystemet og i hvordan man oppdrar barn her og i Norge. Jeg har inntrykket av at skolen er hva jeg ville kalt puggeskole. Elevene er veldig flinke, men om de faktisk får en forståelse for det de lærer, det er et annet spørsmål. Og lærerne kan bruke elevene nærmest som tjenere. I dagsenteret har noen av oss til og med opplevd å se små barn bli slått. Det er ikke så gøy. Men alt i alt er det veldig spennende arbeid.

Så det durer og går her i Kenya. Vi koser oss :)

Mathare

Sett deg godt til rette og gjør deg klar for et laaaaangt blogginnlegg. Hvis du gidder...

Mathare, inntrykk 1. Tirsdag forrige uke var det tid for å dra til Mathare for å få et grovt overblikk over hvor vi skulle jobbe de neste tre månedene. Joseph Namutala (kontaktpersonen vår) tok oss med. Det er sjelden så lite sted gjør et så sterkt intrykk.

Vi kjørte først gjennom Mathare North. Under en stekende sol og med lukkede vinduer (for sikkerhets skyld) så vi hvordan mesteparten av Nairobis befolkning bodde: I «middelklasse»-strøk. Gatene var omkranset med salgsboder, det var folk over alt, og de slitte murblokkene var ikledd tøy av alle former og fasonger, fra topp til tå. Hver eneste veranda var utnyttet til fulle for å tørke klærne til de mange som bor i blokkene.

Populær dame

Vi ankom Mathare Worship Centre, og endelig fikk vi høre det vi hadde ventet på.

«Mzungus!» ropte de i kor. Søte små barn så oss fra verandaen i andre etasje, og vi merket fort at ryktet spredde seg i bygget. Vi ble møtt av pastor Steve, som tok oss med opp i andre etasje, inn i et kott, nei, vent.. Lærerværelset. Akkurat plass til et bord og seks stoler. Deretter videre inn i rektors kontor. Her var det faktisk plass til hele følget (6 stk) og rektor. Så en rask tur gjennom ganga for å se klasserommene.

«How are you? How are you? How are you?» ropte, eller nærmere sagt sang elevene etter oss der vi gikk gjennom gangen. I klasserommene satt elevene som sild i tønne, bare at elever er mye større enn sild. «Hvor skal læreren stå?» husker jeg jeg tenkte.

Vi ble tatt med opp på taket. Her satt det noen damer under et halvtak og lagde mat. Og inne bak noen blikkplater satt noen damer og sydde.

Mathare sett fra MWC

Så var det tid for utsikten.

Utsikten over Mathare.

Mathare er en liten dal. I et slumområde som dekker ca 3 km² bor det et ukjent antall hundre tusen. De fleste bor i små blikkskur. Som oftest finner man en familie på ca 4 til 5 personer i hvert skur på kanskje 10 til 15m² i gjennomsnitt. Etter tørka har prisene på maismel, som er grunnlaget i det kenyanske kosthold, doblet. Dette rammer selvfølgelig verst de som bor i slummen. Folk blir tvunget til å ta to jobber. Eller stjele. Eller selge dop. Eller prostituere seg.

Det var litt uvirkelig. Jeg sto der å prøvde å ta det inn over meg. Umulig å forstå hvordan det er å leve her bare ved å se det. Men jeg forsto noe: Det er ikke en dans på roser.

Vi kjørte derifra med en følelse av at vi kom til å oppleve tre helt spesielle måneder.

Kontraster. Vi tok en annen vei ut av Mathare. «Just want to show you something,» var den gåtefulle forklaringen Nams (kallenavnet til Joseph, kontaktpersonen vår) bød på. Vi kjørte under «motorveien», og plutselig var vi i et grønt strøk med fine, rene veier. Fem minutter til og plutselig var vi i en annen verden. Vi kjørte inn i noe som minnet om en park. Men i det vakre, frodige lå digre hus, omkranset av høye murer med piggtråd og strømgjærder på toppen. Vi skjønte hvorfor Nams tok oss med dit.

For en kontrast.

«Hvem bor her? Hvordan kan de bo sånn? Vel vitende at to kilometer til øst, på andre siden av motorveien, ligger Mathare. En slum. Kanskje en halv million mennesker som sliter med å få nok penger til sin daglige Ugali. Hvordan kan de være så igorante? Så egoistiske? Hvem er så ond?» tenkte jeg. Det var litt kvalmt. Og gradvis innså jeg det.

Jeg bor der.

Jeg er en av dem.

Forskjellen er at murene er byttet ut med 7090 km med hav, fjell og ørken.

Åsmund og professor i statsvitenskap

Charlie P: Verdens bredeste smil

Mathare, inntrykk 2. Torsdag, to dager dager senere, dro vi igjen til Mathare. Denne gangen for å få en omvisning inne i slummen. Det var Charlie P  og Nish som tok oss med. De har selv vokst opp i slummen og er godt kjent der. Denne dagen skulle by på et litt annet, mer nyansert inntrykk enn det første besøket.

Det første som slo meg var lukten. Mathare luktet en blanding av søppel, svidd mat, røyk, kloakk, støv og folk. Men det var til å bli vant med. Det var ikke så mange folk i gatene, de fleste var på jobb eller på skolen da vi kom. Men her var en del unger som ikke var på skolen. «How are you?»-sangen fulgte oss hele dagen. Her var en full mann, som ville fortelle oss at han var professor. Her var damer som satt utenfor husene sine, uten å ha noe å ta seg til. Her var masse søppel. Her var gjørme. Og her var trange smug, mellom de tilsynelatende skrøpelige blikkhusene.

Åsmund og Nish i gate i Mathare

Men her var også unge menn med moderne klær som gikk i gatene. Her var grønnsaksboder, kyr, griser, høns og ender. Hus som før var av jord var nå av blikk. Hus som før var av blikk var nå av mur. Overalt hvor vi gikk ble vi møtt med smilende ansikter. Det var ingen akutt nød. Ingen utsultede magre unger som lå i gata. Folk var glade, de pratet og lo og hadde et normalt liv. Folk er folk, overalt. Jeg skjønner hvordan en kan bli som Charlie P selv om man vokser opp i Mathare. Her var mange skoler og noen barnehjem. Her var en masse initiativ og folk som brenner for Mathare. Her var lyspunkter. Små, og kanskje vanskelige å se i alt «mørket.» Men de var der. Og for de som ser dem kan det være nok. Håp kan gjøre underverker.

Etter denne dagen sitter jeg med inntrykket av at mange i Mathare har et håp om å en dag «komme ut»: Å flytte til den andre siden av veien. Det er dette håpet en kan kjenne igjen i folks øyne. Dette håpet gir en atmosfære av optimisme, og det gir også meg enn viss optimisme. Veien ut går gjennom utdanning. De siste årene har det blitt flere og flere som tar skole på alvor, som ønsker en utdanning. Men skole koster penger. Og penger vokser ikke akkurat på trær i Mathare.

Konklusjonen er todelt. 

Du kan ha et flott liv, selv om du bor i Mathare. Hvor viktig materielle goder er for livskvaliteten kan diskuteres. Verdiene du finner i Mathare, som familie, sterke vennskap og gruppetilhørighet kan være vel så viktige for livskvaliteten.

Men ¨"Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser..." (menneskerettighetene, artikkel 25)

Og "Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn" (artikkel 26). Ethvert menneske har altså krav på et tørt hjem, helseomsorg, skolegang og trygghet om at man har mat på bordet i morgen også, uten å måtte ty til ekstreme midler. Og dette er ikke alltid tilfellet. Eksempelvis i Mathare. Det er ikke rettferdig. 
For at flere skal få et verdig liv kreves det at folk utenfor Mathare ser behovene her. Penger og materielle midler trengs selvfølgelig. Men initiativ som strekker seg lenger enn bare pengegaver er mer enn gull verdt. Og ildsjeler som ofrer store deler av livet sitt på å hjelpe folket i Mathare kan gjøre de utroligste ting.
Dette gjelder selvfølgelig ikke bare for Mathare, men for alle marginaliserte samfunn i verden.

Så er det bare å håpe at vi kan bidra med noe i den lille perioden vi er i Mathare.

I den 8 m2 store leiligheten til Nish i Mathare

Ellers har vi vært i Nairobi

Vi har vasket tøy

...Ola har holdt slange

Vi har blitt kjent med Shalom som bor ved Focussenteret

...vi har klatret

...kjørt Matatu

...slakta høne

...Og spist høne (sammen med Djenga)

Vi er glade! :D
(Fra venstre: Ragnhild, Ola, Åsmund, Elisabeth)