Det e bloggen min: To

Dagene begynner å gå veldig fort. Jeg kan ikke tro at vi alt har vært her en helt måned. Og noe sier meg at dagene ikke kommer til å gå seinere framover heller. Plutselig sitter vi på flyet hjem igjen. Det gjelder altså å nyte hver eneste dag!

Livet her fortsetter som tidligere, med noen unnatak. To episoder verdt å nevne er gudstjenesten på søndag og barnehjemmet vi besøkte i dag.

Pastor Karahu, han som stiftet MWC, har stiftet fem andre kirker. Og ved økonomisk hjelp fra søsterkirken i USA har han og familien også startet opp to barnehjem, Sanctuary of Hope 1 og 2. Jeg og Ola besøkte dem i dag.

Vi blir hentet av dattera til pastor. Hun kjører oss inn i et stille, grønt og vakkert strøk. Her er alle husene omkranset av høye murer med piggtråd på. Vi kjører gjennom en port og inn i en gård ved et stort, flott hvitt hus (synd jeg ikke har kameraet med). Det første vi møter er elleve veloppdragne barn, fra seks til tolv år, sittende rundt leksebordet. For en herlig gjeng! Vi blir fort kjent med dem og vi får være med å hjelpe dem med leksene og leke med dem etterpå. Så blir vi invitert på lunsj inne i det store, reine og vestlige (?) huset. Dette er litt av en kontrast mot forholdene ungene er født i, nemlig Mathare.

Så kjører vi videre til Sanctuary of Hope 2. Vi har med oss de elleve, og det blir stor ståhei når vi kommer inn gjennom porten med hiacen. Her er samme forholdene, med tolv unger av litt yngre årganger, men huset er mye større.

Vel hjemme igjen er vi enige i at dette er et skikkelig opplegg. Litt av poenget med at de bor bare elleve og tolv er at de skal få vokse opp i en «familie», ikke i et barnehjem. Og dette er nettopp hva vi opplevde at det var: En stor familie. Disse ungene er virkelig heldige, hvis en sammenligner med hvilke liv de kunne hatt, om de ikke hadde blitt sett av pastor Karahus familie.

På søndag var vi så heldige å bli invitert på odrinering av Anthony, en av de Charlie P bor med.

Tidlig søndag morgen står vi opp for å, i typisk kenyansk stil, møte i god tid til gudstjenesten starter. Vi møter altså opp halv ti.

Og så begynner det.

Klokka blir elleve. Det har gått halvannen time, vi nordmenn er altså modne for å gå.

Klokka blir tolv.

Klokka blir ett. Lusnjtid. Sulten begynner å melde seg.

Klokka blir to. Endelig er gudstjenesten ferdig!

Men bare bli sittende. Nå begynner ordineringssermonien.

Klokka blir tre.

Klokka blir fire, og selve odrineringen er ferdig, men ikke hele sermonien. Vi oppdager at pastor Steve (sønnen til pastor Karahu) er på vei ut, og vi klarer å lure oss ut og inn i bilen hans. Vi er reddet!

Uten å være sikker regner vi med at sermonien fortsatte til halv fem. Minst.

Vi var mildt sagt slitne.

Holde hviledagen hellig du liksom.