Tre uker av gårde

Da har vi vært i Kenya i tre uker. Her er tre inntrykk som er verdt å nevne fra disse ukene.

Det første som må nevnes er religiøsiteten. Kenya er ikke et sekularisert land som Norge. Dette merkes over alt. På alle bussene og matatuene (minibussene) står det skrevet, med store bokstaver, et eller annet religiøst. Det kan være alt fra bibelvers til utsagn som "It's not my will, it's Gods will" (Et utsagn som kan forklare hvorfor matatuer tror de i praksis er hevet over alt som heter moral). Du trenger ikke høre lenge på radio før det kommer gospelmusikk, og det er kirker over alt. Og kirkene er STORE (dvs mange medlemmer). Og høylytte.

I et kjempetelt som fungerer som kirkehus, stappfullt av
folk en søndag formiddag.

En hvilken som helst gudstjeneste i Kenya er en ganske annen opplevelse enn det man opplever i den norske kirke. Dansing og klapping til lovsang er obligatorisk. Deretter kommer den inderlige, lengtende lovsangen, med lukkede øyne, avbrutt av bønnestunder hvor en gjerne skal rope sine bønner og sin lovprisning så høyt en kan. Bønnen bygger seg opp mot et klimaks, gjerne ispedd litt tungetale (eller er det swahili?), før det tar seg ned igjen, og går over til en ny fase inderlig lovsang. Så kommer talen. I Kenya er det beste komplimentet en kan gi en tale "POWERFULL" Det sier sitt. Og konklusjonen skal gjerne ha en ekstra konklusjon. Eller fire. (Dette er vel å merke karikaturen av en kenyansk gudstjeneste. Alle er ikke sånn.) Men det er herlig. Og jeg tror vi har mye å lære av kenyanernes måte å tilbe på. Akkurat som de har mye å lære av oss. Det er kult å erfare ulike måter å møte Gud på.

En kø

Trafikken er også verdt å nevne. Trafikkregler er i Nairobi er bare noe folk har hørt om. Ingen forventer at en følger reglene. Dette er så innprentet i tankegangen at et fartsgrenseskilt ikke sjeldent er etterfulgt av et "slow down" skilt. Og fartsdumper finnes over alt. Også på motorveien. I Nairobi kan en 15 minutters tur ta tre timer. Det er kork hver eneste dag. Heldigvis har det bedret seg en del etter at de har begynt på den nye tolvfeltsveien, men man kan fortsatt havne i "jam" (et ikke upassende begrep om den røra som oppstår når 10000 kenyanere er like ivrige etter å kjøre forbi bilen foran seg, selv om køen står like bom stille der foran) når en minst venter det. Men det hele topper seg når det regner. Da kan du like sikkert som at sola står opp om morgenen vite at det blir kø. Hvorfor? Vi spurte.
"I don't know. Nobody knows. But we do know that when there is rain, there is jam."
Jaja. Det er jo ikke verre.

Noe annet som må nevnes er den kenyanske (afrikanske?) gjestfriheten. Det er vanskelig å bli stående alene hvis man er i en forsamling, selv om en ikke kjenner noen. En etter en vil kenyanere komme bort, hilse på deg, spør hvordan du har det, spør hvor du kommer fra, hvor lenge du har vært her, hvor lenge du skal bli, og det viktigste av alt: hvordan du liker Kenya.Og det er alltid like hyggelig. Det får en til å føle seg velkommen.

Ellers har vi møtt noen aper

Vi har feiret bursdagen til Nams med improvisert snickerskake

Vi har hilst på hyene 

Vi har spist "Mt. Kenya". Dvs. et berg med mat. Og mamma: Det er vanlig bordskikk i Kenya å forsyne seg kun en gang, og det er høflig å ta MASSE :)

Teacher Elisabeth

Vi har nå kommet i gang med arbeidet vårt i Mathare Worship Centre. Dette er hovedsaklig en skole, og vi er derfor hovedsaklig lærere. Men vi skal også hjelpe til i dagsenteret, der folk kan ha de minste ungene sine når de er på jobb, i kjøkkenet og i en ungdomsorganisasjon som heter LEPTA, litt etter hva vi har lyst til.
Vi merket fort store forskjeller i både skolesystemet og i hvordan man oppdrar barn her og i Norge. Jeg har inntrykket av at skolen er hva jeg ville kalt puggeskole. Elevene er veldig flinke, men om de faktisk får en forståelse for det de lærer, det er et annet spørsmål. Og lærerne kan bruke elevene nærmest som tjenere. I dagsenteret har noen av oss til og med opplevd å se små barn bli slått. Det er ikke så gøy. Men alt i alt er det veldig spennende arbeid.

Så det durer og går her i Kenya. Vi koser oss :)

Mathare

Sett deg godt til rette og gjør deg klar for et laaaaangt blogginnlegg. Hvis du gidder...

Mathare, inntrykk 1. Tirsdag forrige uke var det tid for å dra til Mathare for å få et grovt overblikk over hvor vi skulle jobbe de neste tre månedene. Joseph Namutala (kontaktpersonen vår) tok oss med. Det er sjelden så lite sted gjør et så sterkt intrykk.

Vi kjørte først gjennom Mathare North. Under en stekende sol og med lukkede vinduer (for sikkerhets skyld) så vi hvordan mesteparten av Nairobis befolkning bodde: I «middelklasse»-strøk. Gatene var omkranset med salgsboder, det var folk over alt, og de slitte murblokkene var ikledd tøy av alle former og fasonger, fra topp til tå. Hver eneste veranda var utnyttet til fulle for å tørke klærne til de mange som bor i blokkene.

Populær dame

Vi ankom Mathare Worship Centre, og endelig fikk vi høre det vi hadde ventet på.

«Mzungus!» ropte de i kor. Søte små barn så oss fra verandaen i andre etasje, og vi merket fort at ryktet spredde seg i bygget. Vi ble møtt av pastor Steve, som tok oss med opp i andre etasje, inn i et kott, nei, vent.. Lærerværelset. Akkurat plass til et bord og seks stoler. Deretter videre inn i rektors kontor. Her var det faktisk plass til hele følget (6 stk) og rektor. Så en rask tur gjennom ganga for å se klasserommene.

«How are you? How are you? How are you?» ropte, eller nærmere sagt sang elevene etter oss der vi gikk gjennom gangen. I klasserommene satt elevene som sild i tønne, bare at elever er mye større enn sild. «Hvor skal læreren stå?» husker jeg jeg tenkte.

Vi ble tatt med opp på taket. Her satt det noen damer under et halvtak og lagde mat. Og inne bak noen blikkplater satt noen damer og sydde.

Mathare sett fra MWC

Så var det tid for utsikten.

Utsikten over Mathare.

Mathare er en liten dal. I et slumområde som dekker ca 3 km² bor det et ukjent antall hundre tusen. De fleste bor i små blikkskur. Som oftest finner man en familie på ca 4 til 5 personer i hvert skur på kanskje 10 til 15m² i gjennomsnitt. Etter tørka har prisene på maismel, som er grunnlaget i det kenyanske kosthold, doblet. Dette rammer selvfølgelig verst de som bor i slummen. Folk blir tvunget til å ta to jobber. Eller stjele. Eller selge dop. Eller prostituere seg.

Det var litt uvirkelig. Jeg sto der å prøvde å ta det inn over meg. Umulig å forstå hvordan det er å leve her bare ved å se det. Men jeg forsto noe: Det er ikke en dans på roser.

Vi kjørte derifra med en følelse av at vi kom til å oppleve tre helt spesielle måneder.

Kontraster. Vi tok en annen vei ut av Mathare. «Just want to show you something,» var den gåtefulle forklaringen Nams (kallenavnet til Joseph, kontaktpersonen vår) bød på. Vi kjørte under «motorveien», og plutselig var vi i et grønt strøk med fine, rene veier. Fem minutter til og plutselig var vi i en annen verden. Vi kjørte inn i noe som minnet om en park. Men i det vakre, frodige lå digre hus, omkranset av høye murer med piggtråd og strømgjærder på toppen. Vi skjønte hvorfor Nams tok oss med dit.

For en kontrast.

«Hvem bor her? Hvordan kan de bo sånn? Vel vitende at to kilometer til øst, på andre siden av motorveien, ligger Mathare. En slum. Kanskje en halv million mennesker som sliter med å få nok penger til sin daglige Ugali. Hvordan kan de være så igorante? Så egoistiske? Hvem er så ond?» tenkte jeg. Det var litt kvalmt. Og gradvis innså jeg det.

Jeg bor der.

Jeg er en av dem.

Forskjellen er at murene er byttet ut med 7090 km med hav, fjell og ørken.

Åsmund og professor i statsvitenskap

Charlie P: Verdens bredeste smil

Mathare, inntrykk 2. Torsdag, to dager dager senere, dro vi igjen til Mathare. Denne gangen for å få en omvisning inne i slummen. Det var Charlie P  og Nish som tok oss med. De har selv vokst opp i slummen og er godt kjent der. Denne dagen skulle by på et litt annet, mer nyansert inntrykk enn det første besøket.

Det første som slo meg var lukten. Mathare luktet en blanding av søppel, svidd mat, røyk, kloakk, støv og folk. Men det var til å bli vant med. Det var ikke så mange folk i gatene, de fleste var på jobb eller på skolen da vi kom. Men her var en del unger som ikke var på skolen. «How are you?»-sangen fulgte oss hele dagen. Her var en full mann, som ville fortelle oss at han var professor. Her var damer som satt utenfor husene sine, uten å ha noe å ta seg til. Her var masse søppel. Her var gjørme. Og her var trange smug, mellom de tilsynelatende skrøpelige blikkhusene.

Åsmund og Nish i gate i Mathare

Men her var også unge menn med moderne klær som gikk i gatene. Her var grønnsaksboder, kyr, griser, høns og ender. Hus som før var av jord var nå av blikk. Hus som før var av blikk var nå av mur. Overalt hvor vi gikk ble vi møtt med smilende ansikter. Det var ingen akutt nød. Ingen utsultede magre unger som lå i gata. Folk var glade, de pratet og lo og hadde et normalt liv. Folk er folk, overalt. Jeg skjønner hvordan en kan bli som Charlie P selv om man vokser opp i Mathare. Her var mange skoler og noen barnehjem. Her var en masse initiativ og folk som brenner for Mathare. Her var lyspunkter. Små, og kanskje vanskelige å se i alt «mørket.» Men de var der. Og for de som ser dem kan det være nok. Håp kan gjøre underverker.

Etter denne dagen sitter jeg med inntrykket av at mange i Mathare har et håp om å en dag «komme ut»: Å flytte til den andre siden av veien. Det er dette håpet en kan kjenne igjen i folks øyne. Dette håpet gir en atmosfære av optimisme, og det gir også meg enn viss optimisme. Veien ut går gjennom utdanning. De siste årene har det blitt flere og flere som tar skole på alvor, som ønsker en utdanning. Men skole koster penger. Og penger vokser ikke akkurat på trær i Mathare.

Konklusjonen er todelt. 

Du kan ha et flott liv, selv om du bor i Mathare. Hvor viktig materielle goder er for livskvaliteten kan diskuteres. Verdiene du finner i Mathare, som familie, sterke vennskap og gruppetilhørighet kan være vel så viktige for livskvaliteten.

Men ¨"Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser..." (menneskerettighetene, artikkel 25)

Og "Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn" (artikkel 26). Ethvert menneske har altså krav på et tørt hjem, helseomsorg, skolegang og trygghet om at man har mat på bordet i morgen også, uten å måtte ty til ekstreme midler. Og dette er ikke alltid tilfellet. Eksempelvis i Mathare. Det er ikke rettferdig. 
For at flere skal få et verdig liv kreves det at folk utenfor Mathare ser behovene her. Penger og materielle midler trengs selvfølgelig. Men initiativ som strekker seg lenger enn bare pengegaver er mer enn gull verdt. Og ildsjeler som ofrer store deler av livet sitt på å hjelpe folket i Mathare kan gjøre de utroligste ting.
Dette gjelder selvfølgelig ikke bare for Mathare, men for alle marginaliserte samfunn i verden.

Så er det bare å håpe at vi kan bidra med noe i den lille perioden vi er i Mathare.

I den 8 m2 store leiligheten til Nish i Mathare

Ellers har vi vært i Nairobi

Vi har vasket tøy

...Ola har holdt slange

Vi har blitt kjent med Shalom som bor ved Focussenteret

...vi har klatret

...kjørt Matatu

...slakta høne

...Og spist høne (sammen med Djenga)

Vi er glade! :D
(Fra venstre: Ragnhild, Ola, Åsmund, Elisabeth)

Karibuni!

En flyreise kan by på så mangt. Det begynte med en dyp refleksjon rundt drikkevann.


"Søren, vannet utenfor Norge smaker vondt," sier Åsmund, i det han smaker på vannet han fikk av flyvertinna.
"Uffda," svarer Ragnhild.
Åsmund tenker seg litt om. Så utbryter han: "Ånei!" Han innser at han akkurat har gått i den første fella som utlending. Selvfølgelig smaker ikke vannet som i Norge. Og hvor relevant er det å sammenligne dette vannet med norsk vann? Han er ikke i Norge. Det finnes folk som må gå timesvis hver dag for å hente vann som smaker mye verre enn det som Åsmund får servert. I fanget. Uten å spørre først.

Dette, skjønner Åsmund, kan overføres til mye annet, når han skal komme inn i en ny kultur. Selvfølgelig kan han sammenligne alt med Norge og se alt med norske øyne. Men, ærlig talt...

"Nam..." sier Åsmund, "Deilig vann," og nyter flyturen videre, littegranne klokere.


På neste fly fikk jeg merke hvor grusom verden kan være, på sitt mest ekstreme. Se bildet under.

Gluten - FML

Men god stemning, tross alt.

Og så kom vi fram.

Til Kenya.

Magiske Kenya.

Umulig å beskrive en følelse som det.

Eventyret er i gang.

Hjelp.

Inntrykk 1: Hyggelige folk som jobber i Focus Kenya.

Inntrykk 2: Sola er varm!

Inntrykk 3: Trafikk. Veier som knapt er veier. Biler som knapt er biler. Sjåfører som knapt kan kalles sjåfører. Men trafikken fungerer. Og det er gøy!

Inntrykk 4: Folk over alt.

Inntrykk 5: Focus Centre. Himmel i Nairobi. Tidenes mest avslappede og rolige plass. Kjempehyggelige og åpne folk. Dette føles som hjemme allerede.

Alt i alt så langt: Kenya er KONGE!

I det bakerste bygget er rommene våre, der vi skal bo de neste tre månedene.

Og disse halvtakene skal bli brukt flittig, det er sikkert.

Her sitter vi, blide og fornøyde over å endelig være framme. Frokosten er servert.

Iom. at halvparten av oss ikke hadde sovet på flyet, og den andre halvparten enda mindre, var det utrolig deilig å hvile litt da vi endelig kom fram.

To glade jenter

Overraskelse! Ola har faktisk en seriøs side også. Her noterer han sine memoarer. (Sjekk ut bloggen hans forresten. Du finner den på høyre side av skjermen lenger oppe.)

Takk for i dag!