Slapp av, det går fint

Det er en stund siden jeg har skrevet noe nå, og jeg regner med at du, som en del av min uendelig store leserskare, har bekymret deg grønn og blå og sikkert kommet opp med tusen forklaringer på mitt fravær. Jeg vil bare beklage alle timene du har brukt på å oppdatere bloggen min gang på gang, for likevel å oppdage at jeg ikke har skrevet noe nytt innlegg. I min store raushet skriver jeg derfor dette innlegget for å roe nervene dine og fortelle at jeg lever. Det er andre grunner til at jeg ikke har skrevet.
Nei, jeg har ikke blitt påkjørt av en matatu eller vært innblandet i en matatuulykke (selv om det har vært nære på).
Nei, jeg har ikke stukket av, hverken fordi jeg er lei av at jentene roter så sykt eller fordi Ola alltid klager på at jeg er sein, eller fordi min indre trang til å søke skaperverkets (fint for naturens) talløse undere endelig har overvunnet min avhengighet av menneskelig selskap eller behov for komfort (men en vakker dag...)
Nei, jeg har ikke boikottet alt som heter moderne informasjonsteknologi fordi min overbevisning om at den bringer oss lenger vekk fra den virkelige verden og menneskene som bor i den enn den bringer oss nærmere hverandre endelig har overgått min avhengighet av teknologien (men det er ikke så lenge før, men det var nærmere før)
Nei, jeg har ikke, i min ignoranse for swahili og min forlegenhet for å vise det, for ikke å snakke om redselen for å fornærme vedkommende ved å takke nei, spist en stor mengde chapati (pannekaker) og havnet i en to uker lang konstant diaré som har skylt tarmene mine bedre enn en høytrykkspyler kunne gjort (men jeg innrømmer at det hadde vært morsomt om det var tilfelle)
Nei, jeg har ikke funnet ut at mitt kall er å selge alt jeg eier, kle meg i kjortel og sandaler, la håret mitt gro, la skjegget vokse (de tre skjeggene jeg tross alt har), reise til den mest avsidesliggende grend (hvis de har grender i Kenya) jeg kan finne i Kenya og proklamere (hva enn det kan bety) at Jesus er frelseren (selv om han er det).
Nei, jeg har ennå ikke kommet over et mattestykke som ikke var mulig å løse (og derfor gitt opp. Alt.)
Nei, jeg har ikke latt lengselen etter hvite, snødekte fjell og solen som speiler seg i fjorden en formiddag i Gloppen, en urørt flanke med puddersnø som bare skriker etter å bli pløyd opp i grasiøse buer av et par med ski, en stjerneklar vinterkveld med kaffen i hånda, sjokoladen i lomma og 15 gode venner i munter samtale sittende tett i tett rundt bålet (uff...), en blå ekstra-dag da beina aldri får nok og fjellskia bare sklir og sklir og sklir, nesten som om de gikk av seg selv, eller tanken på den første snøen som møter en en november morgen i det en går ut av huset, den treffer deg på nesetippen, og en kald følelse sprer seg utover fra nesa, for så å gå over til en varm og deilig følelse som ender opp i brystet med et lite hopp, og gir frysninger i hele kroppen (dette er selvpining), nei, jeg har ikke latt lengselen etter noe av dette vinne over følelsen av at dette jeg holder på med nå er noe av det største jeg har gjort i mitt liv. (Nå kan du puste)

Nei, jeg er her fortsatt.

Men jeg har brukt de siste to og en halv uke på å skrive oppgave, "pusse opp" i dagsenteret i Mathare og ha besøk av Lasse og Åsmund. Hvis du er interessert i å vite mer om hva og hvordan så har sikkert de andre i teamet skrevet noe om det. Jeg skriver for det meste om hva vi ikke gjør.

Bilder kommer i neste innlegg (som forhåpentligvis er snart)(Ikke bilder av hva vi ikke har gjort).

Regn

I det siste har vært regntid av typen "kortregn" i Kenya. Det betyr at det regner litt nesten hver dag. Noen dager er det bare en liten yr som går over i løpet av få minutter, andre dager lange og tunge skurer, som på en god julidag på sørlandet. En kveld satt vi inne på Focussenteret da det begynte å regne. Det hamret ned som aldri før, og det tok ikke lang tid før vi måtte ut å kjenne.

«For et regnvær!» Vi må rope for å høre hverandre.

«Gå og hent kameraet!»

«Dette er gøy!»

Og vi smiler og ler og løper rundt i regnet.

Samtidig i Mathare, og i alle de andre slummene i Nairobi, sitter små familier trengt sammen i den ene senga i det lille huset sitt i slummen. Det dundrer i blikktaket, og gjørma renner inn. Noen steder samler den seg opp i dammer. (Vi hørte blant annet om en som fikk gjørme til knes inne i huset sitt.)

Og så slutter det å regne, men alt er kaos. Rydde opp søpla som flyter i gatene, og vaske gjørma fra veggene i huset? Kanskje, men det er jo ikke vits. Det blir jo sikkert flom i morgen også.

Som du forstår: når det regner blir slummene gjørmehull. De fleste slummene er bygd i daler eller skråninger, der ingen andre vil bygge hus. Kombinasjonen av dal, elendig (eller ikkeeksisterende) dreneringsystem og regn er ikke alltid heldig.

Regn er ikke like gøy lenger.

Regn

For de som kjenner Helge: Jeg møtte han på fredag! (fv. Ragnhild, Birgitte, Helge, Åsmund, Camilla) 

Det er jo fantastiske nyheter! De behandler alle kroniske lidelser! (Inkludert cøliaki?) Hvorfor har ikke dette nådd verdensnyhetene ennå?

Utekos om kvelden

Ragnhild var en tur i Las Vegas

Shalom, vår kjære nabo og mafiaboss.

(Det kan hende du har reagert på min tilsynelatende inkompetanse når det gjelder å plukke ut relevante bilder til både dette og de foregående innleggene. Jeg vil bare ha det på det rene at hvert bilde er unikt, og at de alle sammen forteller en helt spesiell historie, som på ingen måte trenger å ha noe med teksten å gjøre, men at de som oftest faktisk er veldig relevante og utdypende, satt i sammenheng med den foregående teksten, bare man tenker nøye etter, analyserer og tolker, noe som kanskje krever en dyp forståelse av symbolikk og en enorm kognitiv evne, men sammenhengen er der like mye, selv om du er ute av stand til å se den.)

Bilder fra Sanctuary of Hope

Vi tok med oss kameraet denne uka, så nå får du se noen bilder fra barnehjemmet vi var på.

Her er Eva og Stacey, to lykkelige jenter.

Her ser du en del av ungene danse til en av de mange sangene de kunne

Elisabeth hjelper Eva å vaske sko.

Jeg vasker sko.

Vi var så heldige å bli invitert på bursdagen til Eva.

Og hun fikk verdens største kakestykke.

To

Dagene begynner å gå veldig fort. Jeg kan ikke tro at vi alt har vært her en helt måned. Og noe sier meg at dagene ikke kommer til å gå seinere framover heller. Plutselig sitter vi på flyet hjem igjen. Det gjelder altså å nyte hver eneste dag!

Livet her fortsetter som tidligere, med noen unnatak. To episoder verdt å nevne er gudstjenesten på søndag og barnehjemmet vi besøkte i dag.

Pastor Karahu, han som stiftet MWC, har stiftet fem andre kirker. Og ved økonomisk hjelp fra søsterkirken i USA har han og familien også startet opp to barnehjem, Sanctuary of Hope 1 og 2. Jeg og Ola besøkte dem i dag.

Vi blir hentet av dattera til pastor. Hun kjører oss inn i et stille, grønt og vakkert strøk. Her er alle husene omkranset av høye murer med piggtråd på. Vi kjører gjennom en port og inn i en gård ved et stort, flott hvitt hus (synd jeg ikke har kameraet med). Det første vi møter er elleve veloppdragne barn, fra seks til tolv år, sittende rundt leksebordet. For en herlig gjeng! Vi blir fort kjent med dem og vi får være med å hjelpe dem med leksene og leke med dem etterpå. Så blir vi invitert på lunsj inne i det store, reine og vestlige (?) huset. Dette er litt av en kontrast mot forholdene ungene er født i, nemlig Mathare.

Så kjører vi videre til Sanctuary of Hope 2. Vi har med oss de elleve, og det blir stor ståhei når vi kommer inn gjennom porten med hiacen. Her er samme forholdene, med tolv unger av litt yngre årganger, men huset er mye større.

Vel hjemme igjen er vi enige i at dette er et skikkelig opplegg. Litt av poenget med at de bor bare elleve og tolv er at de skal få vokse opp i en «familie», ikke i et barnehjem. Og dette er nettopp hva vi opplevde at det var: En stor familie. Disse ungene er virkelig heldige, hvis en sammenligner med hvilke liv de kunne hatt, om de ikke hadde blitt sett av pastor Karahus familie.

På søndag var vi så heldige å bli invitert på odrinering av Anthony, en av de Charlie P bor med.

Tidlig søndag morgen står vi opp for å, i typisk kenyansk stil, møte i god tid til gudstjenesten starter. Vi møter altså opp halv ti.

Og så begynner det.

Klokka blir elleve. Det har gått halvannen time, vi nordmenn er altså modne for å gå.

Klokka blir tolv.

Klokka blir ett. Lusnjtid. Sulten begynner å melde seg.

Klokka blir to. Endelig er gudstjenesten ferdig!

Men bare bli sittende. Nå begynner ordineringssermonien.

Klokka blir tre.

Klokka blir fire, og selve odrineringen er ferdig, men ikke hele sermonien. Vi oppdager at pastor Steve (sønnen til pastor Karahu) er på vei ut, og vi klarer å lure oss ut og inn i bilen hans. Vi er reddet!

Uten å være sikker regner vi med at sermonien fortsatte til halv fem. Minst.

Vi var mildt sagt slitne.

Holde hviledagen hellig du liksom.

Ragnhild med barna i dagsenteret

Ola, Headteacher Benjamin og meg