Slapp av, det går fint

Det er en stund siden jeg har skrevet noe nå, og jeg regner med at du, som en del av min uendelig store leserskare, har bekymret deg grønn og blå og sikkert kommet opp med tusen forklaringer på mitt fravær. Jeg vil bare beklage alle timene du har brukt på å oppdatere bloggen min gang på gang, for likevel å oppdage at jeg ikke har skrevet noe nytt innlegg. I min store raushet skriver jeg derfor dette innlegget for å roe nervene dine og fortelle at jeg lever. Det er andre grunner til at jeg ikke har skrevet.
Nei, jeg har ikke blitt påkjørt av en matatu eller vært innblandet i en matatuulykke (selv om det har vært nære på).
Nei, jeg har ikke stukket av, hverken fordi jeg er lei av at jentene roter så sykt eller fordi Ola alltid klager på at jeg er sein, eller fordi min indre trang til å søke skaperverkets (fint for naturens) talløse undere endelig har overvunnet min avhengighet av menneskelig selskap eller behov for komfort (men en vakker dag...)
Nei, jeg har ikke boikottet alt som heter moderne informasjonsteknologi fordi min overbevisning om at den bringer oss lenger vekk fra den virkelige verden og menneskene som bor i den enn den bringer oss nærmere hverandre endelig har overgått min avhengighet av teknologien (men det er ikke så lenge før, men det var nærmere før)
Nei, jeg har ikke, i min ignoranse for swahili og min forlegenhet for å vise det, for ikke å snakke om redselen for å fornærme vedkommende ved å takke nei, spist en stor mengde chapati (pannekaker) og havnet i en to uker lang konstant diaré som har skylt tarmene mine bedre enn en høytrykkspyler kunne gjort (men jeg innrømmer at det hadde vært morsomt om det var tilfelle)
Nei, jeg har ikke funnet ut at mitt kall er å selge alt jeg eier, kle meg i kjortel og sandaler, la håret mitt gro, la skjegget vokse (de tre skjeggene jeg tross alt har), reise til den mest avsidesliggende grend (hvis de har grender i Kenya) jeg kan finne i Kenya og proklamere (hva enn det kan bety) at Jesus er frelseren (selv om han er det).
Nei, jeg har ennå ikke kommet over et mattestykke som ikke var mulig å løse (og derfor gitt opp. Alt.)
Nei, jeg har ikke latt lengselen etter hvite, snødekte fjell og solen som speiler seg i fjorden en formiddag i Gloppen, en urørt flanke med puddersnø som bare skriker etter å bli pløyd opp i grasiøse buer av et par med ski, en stjerneklar vinterkveld med kaffen i hånda, sjokoladen i lomma og 15 gode venner i munter samtale sittende tett i tett rundt bålet (uff...), en blå ekstra-dag da beina aldri får nok og fjellskia bare sklir og sklir og sklir, nesten som om de gikk av seg selv, eller tanken på den første snøen som møter en en november morgen i det en går ut av huset, den treffer deg på nesetippen, og en kald følelse sprer seg utover fra nesa, for så å gå over til en varm og deilig følelse som ender opp i brystet med et lite hopp, og gir frysninger i hele kroppen (dette er selvpining), nei, jeg har ikke latt lengselen etter noe av dette vinne over følelsen av at dette jeg holder på med nå er noe av det største jeg har gjort i mitt liv. (Nå kan du puste)

Nei, jeg er her fortsatt.

Men jeg har brukt de siste to og en halv uke på å skrive oppgave, "pusse opp" i dagsenteret i Mathare og ha besøk av Lasse og Åsmund. Hvis du er interessert i å vite mer om hva og hvordan så har sikkert de andre i teamet skrevet noe om det. Jeg skriver for det meste om hva vi ikke gjør.

Bilder kommer i neste innlegg (som forhåpentligvis er snart)(Ikke bilder av hva vi ikke har gjort).