Edens Hage

I dag kom vi hjem fra en fantastisk helg i Meru, nærmere bestemt Weru, enda nærmere bestemt hjemme hos pastor Karahu.

På et småbruk i en liten landsby ved foten av Mt Kenya (med litt godvilje), blandt eviggrønne elvedaler fulle av bugnende frukttrær, vokste Pastor Karahu opp. Her livnærte familien seg på mais, bønner, guava, mango, papaya, bananer, kaffe, kanskje noen kyr og høner, og hva som ellers måtte finne på å gro på den passelig lille eindommen deres. Men Pastor ble pastor, og flyttet til Nairobi (Hvor han startet Mathare Worship Centre), og bodde lenge i byens lite sjarmerende forurensede luft. For tre år siden dro den vel 60 år gamle pastoren til hjemlige trakter for å starte en ny kirke, noe som førte til at han kom «hjem» mye oftere.

I helgen var vi så heldige å bli invitert til denne lille Edens Hage. Fra lørdag til i dag (tirsdag) fikk vi nyte den klare, støvfrie luften, den vakre naturen, de saftige fruktene, den rolige hverdagen og ikke minst den gode teen i Weru (Stedet huser en stor tefabrikk, og med den digre teplantasjer). Vi fikk servert all mat, vi fikk gå tur (!) i området, vi fikk være med å hjelpe med gårdsarbeidet på småbruket, samt plante noen trær rundt kirka, noen av oss fikk stå opp klokka seks for å melke ku, vi fikk se den afrikanske stjernehimmelen, vi fikk se Mt Kenya (til slutt) og vi fikk slappe av med en god bok i hånda og en kopp chai (te) på bordet. 

Denne helgen fikk jeg virkelig følelsen av å oppleve Kenya, eller kanskje Afrika, på ordentlig. Å gå på røde stier under avokadotrær, cashewnøtttrær og alle mulige slags deilige frukttrær, langs elver og forbi fosser, opp dalsider fulle av teplanter for å se en fantastisk utsikt over endeløse frodige åskammer, og ned igjen på andre siden, å hilse på smilende barn og deres besteforeldre, å bare puste inn den afrikanske luften, gjestfriheten, bekymringsløsheten... Det skapte en indre ro, en glede, en følelse av at her kan en virkelig leve det enkle liv, uten stress og bekymringer (og kanskje uten ansvar, uten kontakt med resten av verden). Det førte i hvert fall til slutt til uttalelsen: «Hit skal jeg flytte når jeg blir pensjonist.» Jeg kan nå virkelig forstå hvordan et «afrikansk» syn på tid, på fremmede, på på hele livet generelt, kan oppstå. Jeg kjente nesten det kom naturlig for meg etter bare en helg i dette lille paradis.

Anbefales.

Her er noen bilder fra helgen

Så frodig var det der. Hvis du ser nøye etter ser du noen damer i teplantasjen på motsatt side.

En av fossene

Reagen venter på de treige mzunguene langs elva Mara

Team Kenya (og Reagen)

Ola hjelper gammel dame med vedbæring

Denne benken (?) lagde vi. Ganske flinke

Ola kutter kufór med artig maskin. Man stapper inn til høyre også kappes grasset automatisk opp i passelige biter hvis man spinner hjulet. Finnes sånne i Norge?

Her er vi på tur med noen av landsbyens unger

Elisabeth melker ku

Charlie P kaster jord

(F.v.) Christine, Litcho, Ragnhild og Elisabeth samarbeider om å bære jord.

Reagen slapper av

Jord på henda - æsj

Skorpion (opp ned)

Også har jeg noen bilder fra de foregående ukene, for de spesielt interesserte.

Vi skulle pusse opp dagsenteret i Matahre. Det begynte med å kjøpe fliser til gulvet. Gulvet hadde tidligere vært et jordgulv med et plastikk gulvbelegg på, som ikke var så stas når det regnet.

Her frakter vi flisene. Og vi får sitte på lasteplanet! Glede

Mellom slagene (dagene) lager Ola mye rart. I dette tilfellet: chips

Vi graver og står i. Her blir den første flisen lagt på plass av Titus

Noen dager er det oversvømmelse pga regn.

Så begynte vi å male. Her er Elisabeth i full mundur (eller noe)

Så fikk vi besøk av Åsmund og Lasse. Stas!

Åsmund i dagsenteret med et (litt skeptisk) barn på fanget

Vi fikk sitte på lasteplanet IGJEN!

Her er resultatene fra malingen (kanskje ikke helt vellykket denne her)

Barn og natur

Tidenes kuleste Jesus