fredag 24. februar 2012

Oppdatering.

På mandag dro jeg og Ponga (teamkameraten min) fra Kabianga (der vi bor).
Vi dro til Nakuru for å besøke Ola og Keter.
Jeg hadde tre herlige dager stappet med gode samtaler, gåtur, film og mat.
Nå er jeg i Nairobi.
Jeg har ferie.
Til vanlig er programmet for en uke i Kabianga sånn:
                  Formiddag:     Ettermiddag: 
Mandag:     Ingenting.        Møte med nye troende.
Tirsdag:      Ingenting.        Møte med ledelsen i Christian Unionen.
Onsdag:      Ingenting.        Bibelgruppe.
Torsdag:     Ingenting.        Ingenting.
Fredag:       Ingenting.        Fredagsmøte i CU'en.
Lørdag:       BEST-P*.       Ingenting.
Søndag:      Gudstjeneste.   Ingenting.
(*BEST-P står for Bible Exposition Self Training Program)
Denne uka er programmet sånn:

                  Formiddag:     Ettermiddag: 
Lørdag:       Ingenting.        Hente mamma og pappa på flyplassen (I Nairobi).
Søgndag:     Hente Gunstein, Knut, Ragnhild og Sarah på flyplassen.
                                           Dra på Karen Blixen museum og giraffhjem.

Mandag:     Mathare.        Mathare.
Tirsdag:      ->Kericho      ->Kabianga                                 
Onsdag:      Tefabrikk.       Safari i Masai Mara.
Torsdag:     Safari i Masai Mara. Safari i Masai Mara.
Fredag:       Masai-landsby       ->Nairobi  
Lørdag:       Bryllup.            Flyplassen.




 Bilder:

Sånn ser det ut hjemme når strømmen har gått.

Kveldssol over teplantasje.

Gutt henter ved...

til dette huset? Sånne fine hytter bor lokalbefolkningen i Kabianga i.

Vi hadde en "retreat," en dag med teambuilding, bli-kjent-leker.



Dette er Ponga, min teamkamerat, ved avreise til Nakuru.

Dette er Keter, Olas teamkamerat, i huset deres.

Her er Ola, Laban og meg.

Keter og Ola

På torsdag besøkte vi et barnehjem i Nakuru. 

Ola i livlig diskusjon med ungene






mandag 13. februar 2012

En refleksjon.


Bibelen snur alt på hodet.

«Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv.» (Joh 12:25)

«Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første.» (Mark 10:31)

«Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la han ta kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham.»...«Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere.» (Matt 5:39-41 og 44)

«Salige er de som blir forfulgt for rettferdighetens skyld, for himmelriket er deres.» Matt 5:10

Og til den rike: «Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» (Luk 18:22)

Jesus forlot familien sin og alt han eide og levde blant de fattige og utstøtte, synderne og de forhatte, de syke og smittefarlige. Han gjorde seg selv liten. Han gikk ned på nivå med de laveste i samfunnet, og elsket dem. Han ble kjent med dem og tok seg tid til dem. Han tok på spedalske, gav mat til de sultne og gav blinde synet tilbake. Fordi han elsket dem.
Han tok seg også tid til de rike, de med høye posisjoner, de store. Men han brakte de vel litt ned på jorden.

Ghandi sa en gang (min parafrase igjen): «Hvis de kristne levde som Jesus ville de ha forandret verden.»

Og det tror jeg på.

Noen ganger lurer jeg på om det er meningen at vi skal omtolke alt det Jesus sier, eller om han faktisk vil at vi skal følge det, bokstavelig. Hvis vi ser på den første menigheten i apostelgjerningene ser det jo ut som om de tok det ganske bokstavelig.

Noen ganger kan vi spør Gud: «Hvorfor lar du det være så mye krig og fattigdom i verden?»
Men hva om Gud svarer: «Hvorfor lar du det være så mye krig og fattigdom i verden? Dere er mine hender, mine føtter, min kropp. Dere er verdens salt. Men hvis så saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli salt igjen?»

Hva om vi gjorde oss små, satte oss på nivå med de minste i samfunnet, og gav vårt liv helt og fullt for å elske Gud og våre neste, sånn som Jesus gjorde? Kunne det hatt kraft til å forandre verden?

Jesus sa: «Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» (Matt 23:12)

Og Gud sa til Paulus: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» 2. Kor 12:9

Hva om kirka hadde tatt bibelen på alvor og fulgt Jesus på alvor?

tirsdag 7. februar 2012

Hjelp, jeg har fått malaria!!!


Trodde du det var kjipt å ha diaré i Norge? Prøv å sitte på huk i en halvtime. (For her er toalettet et hull i bakken). Det er drittungt. Jeg klarte så vidt å reise meg den første gangen. Men, men. Fikk i det minste litt trening. Og ikke bare har jeg malaria, jeg har fått amøber også! Men slapp av, det er ikke den farlige typen malaria. Har bare litt diaré, vondt i hodet og er svak i kroppen. Nok om mine lidelser. Jeg har fått medisiner, så jeg blir frisk straks.

Ellers har jeg hatt det veldig bra her i Kabianga til nå. De har tatt meg godt i mot i Christian Union'en og jeg har fått mange gode venner. Jeg har reist til Kisumu, Kapkatet, Maseno og Kisii (byer/steder i denne regionen). Svært fornøyd med å ha sett mange nye plasser og blitt kjent med mange nye folk. Livet er herlig! 

Her er utsikten (nesten) fra huset vårt. Nydelige knallgrønne teplantasjer preger landskapet.

Ledige kvelder like vi å spille kort (Citadels). F.v. Laban, Ponga (min teammate) og meg.

Dette er Laban. Han er hyggelig. Også er Karioki til høyre.

På torsdag gikk jeg og Karioki på tur. Det var herlig å komme seg ut i naturen.
Dette er en foss

Her våger Karioki seg ut på en stein for å danne et dramatisk motiv.
Dette er også en foss

Dette er en annen foss

"Mann i teplantasje" Fotograf: Åsmund Skomedal

Disse pillene måtte jeg sluke for å bli frisk. Det var gøy fordi de var veldig fargerike. Jeg følte meg som Ragnhild.

Takk for nå, og på gjensyn

onsdag 1. februar 2012

«Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?»


Jesus sa dette en gang for 2000 år siden. Men det er like aktuelt den dag i dag. Noen ganger sier vi «tenk så heldige vi er for at vi er født i Norge,» men er vi egentlig det?

Jesus mente at vi står i fare for å tape vår sjel i jakten på penger og makt. Jeg har tenkt litt på dette...

Når vi nordmenn sier: «tenk så heldige vi er for at vi er født i Norge,» hva tenker vi egentlig på da?
Tenker vi på hvor glade og lykkelige vi er? Tenker vi på det varme og gjestfrie samfunnet? Tenker vi på alle de smilende menneskene på gata og den hyggelige sidemannen på bussen?

Nei, vi gjør ikke det. For sånn er ikke Norge.

Joda, ifølge statistikker ligger Norge bra an på lykkefronten. Men hvordan kan en måle lykke ut fra spørreundersøkelser? De fleste undersøkelser tar hensyn til materielle forhold. Og det holder ikke. Vi vet jo hvordan det egentlig er i Norge. Vi er individualister, og utlendinger som kommer til Norge synes det generelt er vanskelig å få seg venner her, de føler det norske samfunnet er kaldt og ugjestfritt. Når en går på gata ser en sjelden et smil. Alle skynder seg dit de skal og har så vidt tid til å snakke med kjent. Og ifølge en statistikk fra WHO er det bare 38 land som har høyere selvmordstall enn Norge.

Nei, vi tenker på den fantastiske «Velferdsstaten.» Vi tenker på hvor heldige vi er for at vi ble født rett ved et hav med en havbunn proppa med svart gull. Vi kan bare sette ned et sugerør og suge opp den ene fordelen etter den andre, som til sammen utgjør velferdsstaten. Vi får gratis utdanning, gratis sykehus, gratis gamlehjem, gratis vei, trygd, pensjon, stipend og støtte i hytt og gevær. Og vi sender til og med 1% av statsbudsjettet til bistand! Vi tenker på hvor trygt og godt vi har det i det lille landet vårt, uten noen bekymringer om fattigdom, sult eller nød.

Og det er jo for så vidt sant.
Men er det egentlig det som teller?

De snart fire månedene jeg har vært i Kenya har gitt meg et nytt syn på saken. I motsetning til Norge finnes det fattigdom, sykdom og nød her. Her er arbeidsledighet og korrupsjon. Her er områder med stor tetthet HIV-smittede og voldsofre. Her høy barnedødelighet og lav levealder.

Allikevel møter jeg hver dag glade mennesker, hyggelige mennesker, optimistiske mennesker og smilende mennesker. Hele samfunnet er liksom flere hakk lykkeligere. Selvfølgelig er det bare et fåtall som blir rammet av fattigdom, sykdom og vold. Men til og med i Mathare, der fattigdom og HIV er realiteten for veldig mange, ser jeg samme trenden. Folk er lykkelige! Det virker som om det ikke er noen sammenheng mellom et samfunns økonomiske tilstand, og dets lykke.

Men dette er vel ikke noe nytt.

Jeg mener at det faktisk finnes en sammenheng, men at sammenhengen er motsatt.
Altså:
Jo rikere et samfunn er, jo ulykkeligere er det.
Og det skjer fordi penger indirekte tar fokuset vekk fra de verdier som faktisk betyr noe: Vennskap, familie, gjestfrihet, tåleranse, generøsitet og ikke minst latter. Slike verdier, alle produkter av den viktigste verdien, kjærlighet, blir unødvendige i møte med penger.
Fordi
mange lever ubevisst på en illusjon av at penger kan kjøpe lykke. De tror at bare de kjøper den tv'en der, den buksa der, den båten der eller det huset der, så blir livet så mye lettere å leve, og de vil ikke lenger trenge å bekymre seg for tv-bildets skarphet, hva andre vil synes om klærne eller huset eller om de har plass til alle tingene sine. Men det er en tragisk feiltakelse. Aldri vil noen sum penger, uansett størrelse, fjerne bekymringer. Langt mindre kjøpe lykke.
Men også fordi
økonomisk uavhengighet skaper menneskelig uavhengighet. Du trenger ikke kjenne naboen, for når du trenger salt kan du gå på butikken. Og om du trenger noen å snakke med kan du bare sende en melding eller logge på facebook. Og om du er sulten og ikke har grandiosa i kjøleskapet kan du bare ringe pizzabudet, så kommer de og mater deg. Du trenger ikke familie, for når du blir dødssyk kan du bare ringe sykehuset, så kommer de og henter deg. Og når du blir gammel kan du bare ringe gamlehjemmet. Du trenger ikke være hyggelig med kassadama på Rimi, for systemet hindrer henne i å gi deg både avslag og tilslag. Og så videre.

All den tryggheten vi har, med velferdsstaten som et digert sikkerhetsnett om vi skulle falle på noen som helst måte, gjør at vi ikke trenger hverandre. Vi er ikke avhengig av noen. Vi trenger ingen sikkerhet i mennesker. All den sikkerheten vi trenger gir staten oss. Og når vi ikke er avhengig av noen lar vi heller ingen bli avhengig av oss. Vi har som mål å være uavhengige. Vi tror det er det samme som frihet.

Jeg tenker at frihet og uavhengighet altfor ofte blir satt i sammenheng. Kanskje er det ingen sammenheng. Eller kanskje er sammenhengen der, bare i motsatt form.
Altså:
Jo mer avhengig du blir av andre mennesker, venner og familie, jo friere blir du. Og jo lykkeligere blir du.
Fordi
du baserer tryggheten din på mennesker, ikke på en institusjon. Denne gjensidige avhengigheten til resten av samfunnet skaper et samfunn basert på relasjoner. Og dermed også kjærlighet. Da blir disse verdiene nevnt ovenfor viktige. Du vil bygge livet ditt på vennskap og familieforhold. Du vil se verdien i mennesker og relasjonene til dem, og du vil derfor ta imot fremmede, smile på gata og ta deg tid til folk. Du vil like fremmede mennesker. Ikke fordi du vil ha noe ut av dem, men fordi du fikk noe av noen da du trengte det, og du ser verdien i det. Det vil bli et samfunn basert på relasjoner, på kjærlighet. Og du vil være trygg på at andre mennesker er der for deg hvis det skjer noe.
Og det, mener jeg, vil føre til frihet. Og lykke.

Jeg tenker altså at dette er grunnen til lykken jeg ser hos kenyanere. De har ingen velferdsstat, ingen puter sydd under armene sine, og er dermed avhengige av hverandre for å få trygghet. Dette fører til et samfunn bygd på relasjoner og kjærlighet, som igjen fører til lykke.

For å sette det på spissen: Velferdsstaten gjør oss ulykkelige.

Neida, jeg sier ikke at velferdsstaten er et dårlig system i seg selv. Og jeg er heller ikke utakknemlig fordi jeg er født i et rikt land uten fattigdom, sult og nød. Det er jeg veldig glad for, men jeg ser at vi nordmenn, i jakten på å få det best mulig, faktisk ikke har det best mulig. I Kenya har jeg forstått at vi har mistet noe på veien. Penger har gjort oss uavhengige av andre, noe som har gjort at vi har glemt verdien i relasjoner til andre mennesker, spesielt fremmede. Men det går det an å gjøre noe med. Det er bare å bestemme seg. Velg å smile til folk, bli kjent med kassadama på Rimi, inviter naboen på kaffe, besøk bestemor jevnlig, ta deg tid til folk, snakk med sidemannen på bussen, bli kjent med den rare mannen i gata, bygg opp et sterkt forhold til foreldre, søsken, søskenbarn osv. Dette oppfordrer jeg til. Selv om vi ikke er avhengige av andre mennesker betyr det ikke at vi ikke trenger dem.

En annen ting er at selv om flesteparten i Kenya generelt er lykkelige finnes det fortsatt altfor mange som mangler de fundamentale tingene de trenger for å leve: Mat, vann og ikke minst venner en kan stole på. Fattigdom, sult og kriminalitet gjør ingen lykkelige. Vi bør derfor kjempe for at alle i verden i det minste kan ha trygghet i de mest grunnleggende nødvendigheter. Og siden vi nordmenn har overflod av ressurser, og siden vi ikke trenger brøkparten av dem for å være lykkelige, at vi tvertimot blir lykkeligere ved å gi dem bort, så mener jeg vi har et ansvar: å dele.

Vi kom oss etter krigen. Vi fant olje og bygget opp en velferdsstat uten like i hele verden. Men husk da på hva Jesus sa:

«Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» (Matteus 16:28)