«Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?»

Jesus sa dette en gang for 2000 år siden. Men det er like aktuelt den dag i dag. Noen ganger sier vi «tenk så heldige vi er for at vi er født i Norge,» men er vi egentlig det?

Jesus mente at vi står i fare for å tape vår sjel i jakten på penger og makt. Jeg har tenkt litt på dette...

Når vi nordmenn sier: «tenk så heldige vi er for at vi er født i Norge,» hva tenker vi egentlig på da?

Tenker vi på hvor glade og lykkelige vi er? Tenker vi på det varme og gjestfrie samfunnet? Tenker vi på alle de smilende menneskene på gata og den hyggelige sidemannen på bussen?

Nei, vi gjør ikke det. For sånn er ikke Norge.

Joda, ifølge statistikker ligger Norge bra an på lykkefronten. Men hvordan kan en måle lykke ut fra spørreundersøkelser? De fleste undersøkelser tar hensyn til materielle forhold. Og det holder ikke. Vi vet jo hvordan det egentlig er i Norge. Vi er individualister, og utlendinger som kommer til Norge synes det generelt er vanskelig å få seg venner her, de føler det norske samfunnet er kaldt og ugjestfritt. Når en går på gata ser en sjelden et smil. Alle skynder seg dit de skal og har så vidt tid til å snakke med kjent. Og ifølge en statistikk fra WHO er det bare 38 land som har høyere selvmordstall enn Norge.

Nei, vi tenker på den fantastiske «Velferdsstaten.» Vi tenker på hvor heldige vi er for at vi ble født rett ved et hav med en havbunn proppa med svart gull. Vi kan bare sette ned et sugerør og suge opp den ene fordelen etter den andre, som til sammen utgjør velferdsstaten. Vi får gratis utdanning, gratis sykehus, gratis gamlehjem, gratis vei, trygd, pensjon, stipend og støtte i hytt og gevær. Og vi sender til og med 1% av statsbudsjettet til bistand! Vi tenker på hvor trygt og godt vi har det i det lille landet vårt, uten noen bekymringer om fattigdom, sult eller nød.

Og det er jo for så vidt sant.

Men er det egentlig det som teller?

De snart fire månedene jeg har vært i Kenya har gitt meg et nytt syn på saken. I motsetning til Norge finnes det fattigdom, sykdom og nød her. Her er arbeidsledighet og korrupsjon. Her er områder med stor tetthet HIV-smittede og voldsofre. Her høy barnedødelighet og lav levealder.

Allikevel møter jeg hver dag glade mennesker, hyggelige mennesker, optimistiske mennesker og smilende mennesker. Hele samfunnet er liksom flere hakk lykkeligere. Selvfølgelig er det bare et fåtall som blir rammet av fattigdom, sykdom og vold. Men til og med i Mathare, der fattigdom og HIV er realiteten for veldig mange, ser jeg samme trenden. Folk er lykkelige! Det virker som om det ikke er noen sammenheng mellom et samfunns økonomiske tilstand, og dets lykke.

Men dette er vel ikke noe nytt.

Jeg mener at det faktisk finnes en sammenheng, men at sammenhengen er motsatt.

Altså:

Jo rikere et samfunn er, jo ulykkeligere er det.

Og det skjer fordi penger indirekte tar fokuset vekk fra de verdier som faktisk betyr noe: Vennskap, familie, gjestfrihet, tåleranse, generøsitet og ikke minst latter. Slike verdier, alle produkter av den viktigste verdien, kjærlighet, blir unødvendige i møte med penger.

Fordi

mange lever ubevisst på en illusjon av at penger kan kjøpe lykke. De tror at bare de kjøper den tv'en der, den buksa der, den båten der eller det huset der, så blir livet så mye lettere å leve, og de vil ikke lenger trenge å bekymre seg for tv-bildets skarphet, hva andre vil synes om klærne eller huset eller om de har plass til alle tingene sine. Men det er en tragisk feiltakelse. Aldri vil noen sum penger, uansett størrelse, fjerne bekymringer. Langt mindre kjøpe lykke.

Men også fordi

økonomisk uavhengighet skaper menneskelig uavhengighet. Du trenger ikke kjenne naboen, for når du trenger salt kan du gå på butikken. Og om du trenger noen å snakke med kan du bare sende en melding eller logge på facebook. Og om du er sulten og ikke har grandiosa i kjøleskapet kan du bare ringe pizzabudet, så kommer de og mater deg. Du trenger ikke familie, for når du blir dødssyk kan du bare ringe sykehuset, så kommer de og henter deg. Og når du blir gammel kan du bare ringe gamlehjemmet. Du trenger ikke være hyggelig med kassadama på Rimi, for systemet hindrer henne i å gi deg både avslag og tilslag. Og så videre.

All den tryggheten vi har, med velferdsstaten som et digert sikkerhetsnett om vi skulle falle på noen som helst måte, gjør at vi ikke trenger hverandre. Vi er ikke avhengig av noen. Vi trenger ingen sikkerhet i mennesker. All den sikkerheten vi trenger gir staten oss. Og når vi ikke er avhengig av noen lar vi heller ingen bli avhengig av oss. Vi har som mål å være uavhengige. Vi tror det er det samme som frihet.

Jeg tenker at frihet og uavhengighet altfor ofte blir satt i sammenheng. Kanskje er det ingen sammenheng. Eller kanskje er sammenhengen der, bare i motsatt form.

Altså:

Jo mer avhengig du blir av andre mennesker, venner og familie, jo friere blir du. Og jo lykkeligere blir du.

Fordi

du baserer tryggheten din på mennesker, ikke på en institusjon. Denne gjensidige avhengigheten til resten av samfunnet skaper et samfunn basert på relasjoner. Og dermed også kjærlighet. Da blir disse verdiene nevnt ovenfor viktige. Du vil bygge livet ditt på vennskap og familieforhold. Du vil se verdien i mennesker og relasjonene til dem, og du vil derfor ta imot fremmede, smile på gata og ta deg tid til folk. Du vil like fremmede mennesker. Ikke fordi du vil ha noe ut av dem, men fordi du fikk noe av noen da du trengte det, og du ser verdien i det. Det vil bli et samfunn basert på relasjoner, på kjærlighet. Og du vil være trygg på at andre mennesker er der for deg hvis det skjer noe.

Og det, mener jeg, vil føre til frihet. Og lykke.

Jeg tenker altså at dette er grunnen til lykken jeg ser hos kenyanere. De har ingen velferdsstat, ingen puter sydd under armene sine, og er dermed avhengige av hverandre for å få trygghet. Dette fører til et samfunn bygd på relasjoner og kjærlighet, som igjen fører til lykke.

For å sette det på spissen: Velferdsstaten gjør oss ulykkelige.

Neida, jeg sier ikke at velferdsstaten er et dårlig system i seg selv. Og jeg er heller ikke utakknemlig fordi jeg er født i et rikt land uten fattigdom, sult og nød. Det er jeg veldig glad for, men jeg ser at vi nordmenn, i jakten på å få det best mulig, faktisk ikke har det best mulig. I Kenya har jeg forstått at vi har mistet noe på veien. Penger har gjort oss uavhengige av andre, noe som har gjort at vi har glemt verdien i relasjoner til andre mennesker, spesielt fremmede. Men det går det an å gjøre noe med. Det er bare å bestemme seg. Velg å smile til folk, bli kjent med kassadama på Rimi, inviter naboen på kaffe, besøk bestemor jevnlig, ta deg tid til folk, snakk med sidemannen på bussen, bli kjent med den rare mannen i gata, bygg opp et sterkt forhold til foreldre, søsken, søskenbarn osv. Dette oppfordrer jeg til. Selv om vi ikke er avhengige av andre mennesker betyr det ikke at vi ikke trenger dem.

En annen ting er at selv om flesteparten i Kenya generelt er lykkelige finnes det fortsatt altfor mange som mangler de fundamentale tingene de trenger for å leve: Mat, vann og ikke minst venner en kan stole på. Fattigdom, sult og kriminalitet gjør ingen lykkelige. Vi bør derfor kjempe for at alle i verden i det minste kan ha trygghet i de mest grunnleggende nødvendigheter. Og siden vi nordmenn har overflod av ressurser, og siden vi ikke trenger brøkparten av dem for å være lykkelige, at vi tvertimot blir lykkeligere ved å gi dem bort, så mener jeg vi har et ansvar: å dele.

Vi kom oss etter krigen. Vi fant olje og bygget opp en velferdsstat uten like i hele verden. Men husk da på hva Jesus sa:

«Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» (Matteus 16:28)